Breddeball i bånn av bakken
“Hmm. [Lengre tenkepause] Var det ikke en hoppbakke der en gang?”
Det var det. En av verdens bratteste til og med. Bjørn Wirkola, Ingolf Mork, Johan Sætre og Ole Gunnar Fidjestøl er navn over bakkerekordholdere i Skuibakken som ruller av hopphistorikernes tunge.
Det siste hopprennet ble avholdt i 1996, etter flere avlyste renn på 90-tallet på grunn av snømangel. Siden var Skui et sted der trafikken sto stille hver fredag da halve Oslo og hele Bærum satte kursen mot hytta i Hallingdalen der det faktisk var snø. Skui var som en sjenerende kvise på børsmeglerens ellers barnerompemyke ansiktshud. Spesielt irriterende var fotoboksen satt opp rett på E16 rett ved innkjøringen til den gamle hoppbakken. Plassert akkurat der fartsgrensen skifter fra 50 til 40, før du rekker å gire ned, men tidsnok til at det blinker fra fotoboksens blits.
Thomas Finstad
Kvisa er skvisa nå. E16 er lagt i tunnel. Skui er ute av syne. GPSen i vestkantfamiliens nypolert SUV på vei til ferieboligen i Hemsedal eller tyske turistbusser på vei til Vestlandet for å oppfylle sitt “Norwegen Erleben”-salgsmotto registrerer ikke dette tettstedet lenger. Uten kø å bekymre seg over, er Skui defnitivt ute av sinn også.
Bare de med nerdete tilnærming til 1. divisjonstabellen i ishockey har noen gang hørt om områdets idrettslag, Jutul.
Har hjertestarter. Det er godt, for fotballen Jutul står for er ikke for dem med innbytterpuls. FOTO: LARS JOHNSEN
Men på sletta, der Ole Gunnar Fidjestøl i 1988 hevet armene over hodet etter å ha bånnet bakken, der skjer det ting med rund ball.
Siden Thomas Finstad sparket ball i Jutuls grønne og røde drakt før han flyttet på seg, har det egentlig ikke vært så mye som har skjedd av fotballmessig art på Skuisletta. Før nå.
Jutul er som mange andre breddeklubber i urbane områder. Bortgjemt i et av kommunens mindre bebodde strøk, en kommune med mange større klubber og mange andre tilbud. Foreldrene driver lagene, uten noen rød tråd, visjoner eller tanker om hvordan skape et tilbud som kan favne flere og holde på dem lengre.
Fra null til 400 000 kroner
Ved overgangen fra barne- til ungdomsfotball var det nesten ikke spillere igjen. Tre av fire forsvant. De som ønsket å satse gikk til Bærum Sportsklubb, Stabæk eller andre lokale klubber. Andre sluttet siden kompisene ikke var med lenger.
Espen Løken Petersen, en 37 år gammel håndverker med en sønn som sto i vannskillet mellom barne- og ungdomsidrett, så dette.
Han bestemte seg for å gjøre noe med det.
Espen Løken Petersen. Skui-mann med en plan. FOTO: LARS JOHNSEN
Han laget sportsplan, tok kontakt med Stabæk for råd og veiledning, han henvendte seg til firmaer i lokalområdet. Som tente på ideene hans. Sponsorinntektene i fjor til Jutul Fotbal beløp seg til null kroner. Løken Petersen har samlet sammen sponsormidler til 300 000 kroner for i år. I 2012 vil klubben bokføre 400 000 kroner fra sponsorer.
Løken Petersen har også skrevet klubbhåndboka «Rød tråd», som Norges Fotballforbund har innlemmet i sin kunnskapsbank. Han er i gang med enda et prosjekt, som han lover vil bringe klubb og nærmiljø ett hakk videre.
Søndag feiret klubben seg selv med “Jutulfotballens dag”, med sosiale akvitiveter og to aldersbestemte fotballkamper. Dommer var naturligvis Knut Stunner, Skui-beboer og legende i idretten i Asker og Bærum. Kampen mellom Jutul og Bærums Verk i G12-klassen var hans bandy- og fotballkamp nummer 21 860 med dommerdrakt.
Karl Petter Løken: – Veldig positivt
Arrangementet var også avslutning for to av klubbens talenter, som nå blir Stabæk-spillere. Trener for Stabæks talent98-gruppe, Karl Petter Løken var på plass for å ønske dem velkommen i deres nye klubb.
Det tidligere landslagsspilleren er ikke tvil om at måten Jutul har tatt tak i dette på, er et eksempel til etterfølgelse.
- Dette er et veldig positivt, for det gjelder å få med flest mulig, så lenge som mulig. Ved å skape et samhold og det å ha det gøy på ulike nivåer. Skillet er gjerne da spillerne går over i ungdomsfotballen. Da er det lett å slippe dem, selv om det er da ungdommene trenger fotballen mest.
Frafallet fra idretten kommer uansett i tenårene. Skolen blir viktigere og andre interesser i det motsatte kjønn slår ut for fullt kommer inn. Det Jutul har gjort, kan overføres til klubber i samme situasjon
- Måten Espen og Jutul har løst dette på kan være en løsning på å holde dem lenger innenfor idretten, med samarbeid på tvers av alderstrinn og gjerne samarbeid med andre lokale klubber i samme situasjon, mener Karl Petter Løken.
I en breddeklubb som Jutul har det sosial aspektet en like naturlig plass som det sporstlige. Klubben er i gang med å lage et "fritidsklubbhus" - fritidsklubb kombindert med klubbhus for fotballen. FOTO: LARS JOHNSEN
To gode unggutter som forlater Skui for å sette utfor større bakker, ville ført til krise i laget tidligere. Etter at klubben endret kurs har ingen spillere blitt borte. I stedet er det flere som har kommet til, klare til å ta sats, lokket av en breddeklubb som gir sportslig og sosiale tilbud på tvers av alderstrinnene.
Lars Johnsen